Legenden om Vineta
Det sies at nordøst or øya Usedom i Østersjøen kan man i godt vær og rolig sjø se ruinene av en gammel og mektig by skimre nede i bølgene. Dette er restene av den en gang så berømte byen Vineta, som for århundrer siden sank i havet. Vineta var etter sigende større enn noen annen by i Europa, større en selv det mektige og praktfulle Miklagard – keiserbyen Konstantinopel – langt i øst, og Vinetas befolkning talte alle folkeslag: slavere, vendere, saksere, grekere og mange andre.
Vinetas borgere var store handelsfolk, deres pakkhus var fulle av de mest kostbare og etterspurte varer, og hvert år brakte stadig nye skip besøkende fra de fjerneste strøk til byen. Men var det fordi at Vinetas borgere gjennom sin rikdom ble fylt av hovmod og at byen derfor falt for en forbannelse, at Vineta ble ødelagt? Byen sank i bølgene, og stammer fra øyene i nærheten plyndret Vinetas kostbarheter; gull, sølv og marmor. Den store byporten i kobber ble fraktet til Visby på Gotland, som overtok Vinetas handel. Byen selv ble glemt.
——————
I stille vær kan man fortsatt høre klokkene fra Vinetas mange klokketårn, og det sies at dens innbyggere fortsatt venter på å bli satt fri fra sitt fangenskap under vann.
——————
Det er mange kilder til Vinetas historie, fra Adam av Bremens krøniker på 1000-tallet til for eksempel den østerrikske forfatteren Jura Soyfer, som i teaterteksten «Vineta» fra 1937 beskriver en by hvor tiden står stille, hvor glemsel og apati preger borgerne; et vrengebilde av Wien i 1930-årene? Dagens omfattende arkeologiske undersøkelser bekrefter langt på vei at sagnbyen Vineta virkelig har eksistert.
Uansett er myten om Vineta en vakker og interessant legende. Den knytter an til sagnene om Atlantis, og den rommer fortid, hukommelse, kultur, historie og kunst. Jeg er opptatt av å skue tilbake som en del av og som en nødvendig forutsetning for å forstå nåtiden. Derfor har jeg valgt Vineta som motto for dette nettstedet, som har som mål å vise nettopp noen av de retningene bakover jeg liker å vende blikket…