Marius Bodin Larsen, misc. press
Aftenposten lørdag 21. september 2007: "Stillheten etterpå: Rock-Oslos unge døde"
Adresseavisen lørdag 21. september 2007: "Et mørkt år: Da rocken gikk i moll"
Dagbladet lørdag 27. oktober 2007: Fra utdeling av Alarmprisen 2007
Hedrer Saint Thomas
Lars Lillo Stenberg fronter et åtte-manns stort tributeband som skal hylle avdøde St. Thomas på Alarmprisen i kveld.
Tekst: Geir Ramnefjell
Sammen med Saint Thomas gamle bandkolleger skal Stenberg framføre Saint Thomas-låta «A Long Long Time».
Saint Thomas ble funnet død i leiligheten sin 10. september i år.
– Vi har jobbet en stund for å prøve å få dette til. I et relativt pressa prosjekt med lite tid og ressurser, har vi rett og slett bare bestemt oss for å få det til, sier produsent for Alarm-prisen Paal Ritter Schjerven.
Alarmprisen er Norges alternative musikkpris, og har de siste årene vært en konkurrent og et korrektiv til den mer voksne Spellemannsprisen. Derfor er det ikke helt unaturlig at når årets vinnere skal hylles, rettes den kanskje største hederen til Saint Thomas – som på mange måter var en outsider i musikk-Norge.
– Men dette sal også være en heder til Robert Burås. Vi har dessverre mistet mange i rocke-Norge det siste året – også Lasse Myrvold fra The Aller Værste og den dyktige produsenten Marius Bodin Larsen, sier Schjerven.
Familien orientert
Saint Thomas spilte med en lang rekke musikere gjennom karrieren, og flere av dem stiller på scenen i kveld. Blant andre Karim Sayed, Ravi og Petter Pogo.
Det er Karim og Pål Klostermann fra Racing Junior (plateselskapet til Saint Thomas., red. anm) som har organisert dette. De har varslet familien, og de setter stor pris på initiativet.
Inspirert av Young
Lars Lillo skal være vokalist på «A Long Long Time».
– Lars har mange av de samme inspirasjonskildene som Saint Thomas – blant andre Neil Young. Hen kjente ikke Thomas så veldig godt, men hadde likevel lyst til å hedre ham, sier Schjerven.
Alarmprisutdelingen arrangeres på Sentrum Scene i Oslo, og begynner kl 20.
Disse deler ut pris
Alarm har samlet et stjernelag som skal dele ut prisen i kveld.
- Åse Kleveland deler ut Riksalarmprisen. Den er en vandrepris, og Hilma Nikolaisen (Serena-Maneesh) som vant i fjor, bistår Kleveland.
- Toffen Gunnufsen, bookingsjefen for Hovefestivalen, deler ut prisen for årets nykommer.
- Svenske Timbuktu deler ut hiphop-prisen.
- Bertine Zetlitz deler ut prisen for beste pop-album.
- Snowboarderen Terje Håkonsen og Billy Gould (eks-bassist, Faith No More) skal dele ut Metall-prisen.
- Charlotte Thorstvedt fra MTV skal dele ut prisen for årets beste musikkvideo.
- Kjartan Kristiansen fra DumDum Boys deler ut prisen for beste rockealbum.
- Solveig Slettahjell kommer rett fra egen konsert for å dele ut Jazz live-prisen.
- P3 Radioresepsjonen – Steinar Sagen, Tore Sagen og Bjarte Tjøstheim, skal dele ut Live-prisen.
- Erlend og Steinjo skal dele ut prisen for beste elektronica-album.
Closer to home
Emil is keen to pay homage to the legacy of the much missed Norwegian musician, sound engineer and producer Marius Bodin Larsen (1972–2006), who he met in 2002 when he was playing in the band Silver.
– I have worked with him a lot. The latest was the Serena Maneesh record. We also did several other ones, but working together on that record was a highlight for me. He became a great friend and he was a technical genius – and I don’t use that word often. He was a passionate music scientist – a rare combo. He used his tech skills to realize some of my ideas that I couldn’t at that point make physical. He built his own equipment and would create new ways to make computers and tape machines speak. Very few people know how much of a big capacity Marius was because he was always hiding in the shadows of the stages, making things happen!
Emil Nikolaisen interviewed by John Hughes / edited by Mark Steiner, Hotrod 39, Oslo 2009.
«….Den selvtitulerte debutplata kom i 2005, og var resultatet av fem/seks måneders arbeid i studioer og kjellere på begge sider av Atlanteren. Fra å være en liten juvel i norsk undergrunn, var bandet plutselig på alles lepper. Tilbaketrukne Kevin Shields fra My Bloody Valentine dukket opp på gruppas første London-konsert. Irmin Schmidt fra legendariske Can likte det han hørte. Utenlandsk presse skrev med store bokstaver om sigøynergjengen fra den bløde kyststripe.
– Estetisk sett gjorde jeg noen valg. Vi drog til Steve Albinis studio i Chicago for å spille inn trommene, og den utrolige trommelyden de er berømte for der borte satte vel egentlig grunnplottet for plata. Med det soundet der førte det vel til at noen valg egentlig allerede var tatt. Vi tenkte at «nå fortsetter vi bare larger than life!» og forlater de innrøykte muggveggene i kjellerstudioer i Oslo. Jeg hørte det med en gang. Det blir ikke lenger den samme gamle papplyden, nå sikter vi mot galaksene! Det gjorde at vi drylte til og lagde et stort lydbilde. Tegnet bildet bare større og større. Utvidet repertoaret litt. Gikk litt lenger her og der. Vi skulle mikse hele plata med Martin Bisis i Brooklyn, men hadde bare fire sanger ferdige da vi måtte hjem igjen. Det er her Marius kommer inn…
Et mørkt drag kommer over Emils ansikt. Det var noen svarte dager rett før jul i 2006 da vår felles venn og samarbeidspartner, lydtrollmannen Marius Bodin Larsen, døde altfor tidlig. Emil spilte i begravelsen, og jeg minnes en varm klem den desembernatten.
– Han mikset de to siste låtene pluss alle interludsa. Men han hjalp meg også i prinsippet å ferdigstille plata. Han var en av de få jeg har møtt som har gått så langt for å få ferdig et prosjekt. Han var utrolig dedikert, og sa: «Dette her må bli ferdig uansett. Om du har penger eller ikke». Ja, du vet jo hvordan han var…
Stillheten som oppstår er et vakum. Et sort hull. Vi er to klomsete karer som mye heller snakker om Ron Ashetons wah-wah. Det går ti, det går tjue sekunder. Jeg begynner nervøst å bable om noe helt annet. Slå av den taperecorderen….»
Emil Nikolaisen intervjuet av Ando Woltmann, Smug No 1, 2009, ss 29-37.
«Jeg ber Nikolaisen si litt om Kåre João, som har vært borte fra rampelyset en god stund. De to møttes på minnekonserten i 2007 for lydteknikeren og altmuligmannen Marius Bodin Larsen, som døde året før.
– Kåre er en av de sentrale personene i psykedeliagenerasjonen rett før meg, og en av de jeg har hatt veldig mye respekt for. Og jeg var alltid nysgjerrig på hva han gjorde etter Kåre & The Cavemen. Og den kvelden manglet Serena en perkusjonist og skulle gjøre et skikkelig utsvevende nummer, så vi bare spurte Kåre om han hadde lyst til å gjøre det. Og det ble en skikkelig bra greie. Begge to hadde vært veldig nær venn med Marius og jobbet masse med ham, i tillegg til at begge hadde snakket om hverandre til Marius, som altså ble bindeleddet mellom oss. Så etter den kvelden har vi vært venner og har hatt veldig god kontakt, og han har spilt en god del med oss, både på plate og live…»
Emil Nikolaisen intervjuet av Per Christian Frankplads, www.ballade.no 16.04.2010.
Les hele intervjuet her
Serena Maneesh: en avgrunn av lyd
– Vi har brukt to år og prøvd og feilet og feilet og feilet. Og alle de gode feilene har vi inkorporert i systemet, forteller Emil Nikolaisen – hovedmann og musikalsk diktator i det alternative rockebandet Serena Maneesh.
Av Per Christian Frankplads
Hvis du bare skal kjøpe én plate i år som er så intens og ambisiøs at du må høre på den med gode hodetelefoner for å yte den rettferdighet, er det mulig “SM2 – Abyss In B Minor” er en god kandidat. I hvert fall hvis man skal tro Emil Nikolaisen, som også har en fortid fra band som Silver og The Loch Ness Mouse og er i familie med bl.a. Elvira Nikolaisen.
Serena Maneesh slo i gjennom i Norge med sitt selvtitulerte og enormt kritikerroste debutalbum i 2005, for så å få det utgitt internasjonalt året etter. Nå er endelig den ordentlige oppfølgerplaten ute. Riktignok har det kommet et par EPer i mellomtiden, men fem år er svært lenge å vente på nytt materiale, og i popbransjen kan så lang tid ofte bety at du har mistet hele momentet du hadde som suksessfull nykommer. Derfor er det heldig for Nikolaisen at prosjektet hans befinner seg milevis unna pop, og fansen neppe har glemt ham.
Fortsatt hører man inspirasjon fra navn som Velvet Underground, My Bloody Valentine, The Stooges, Stereolab og NEU! hos Serena Maneesh. Og bandet er de første nordmenn til å få gitt ut plate på det legendariske og svært respekterte engelske selskapet 4AD, som har hatt artister som bl.a. Cocteau Twins, Dead Can Dance og Pixies i stallen.
Etter mye frem og tilbake med dårlige telefonlinjer og krøll med tidssoner får vi tak i Nikolaisen helt på slutten av svært intens USA-turné, hvor de har hatt spillejobber nær sagt hver dag i tre uker, bl.a. på SXSW-festivalen. Og selv etter dette hardkjøret formelig stråler han av energi gjennom telefonen, og prater som en foss.
Mange kokker bruker lang tid
På den nye plata har den lett androgyne 33-åringen fått hjelp fra en haug av bidragsytere til plata, bl.a. Sufjan Stevens, Anders Møller, Steven Sellick, søster Elvira, Kåre João, David Wallumrød og mange andre. Og siden det er nær fem år siden forrige album er det fristende å spørre hva som tok så lang tid?
– Vi avsluttet turneen med Nine Inch Nails i 2007, og etter det tok vi oss litt tid til restitusjon. Innimellom har det vært litt andre prosjekter, miksing, produsering her og der… de andre medlemmene har også jobbet med sine egne band og prosjekter. Men jeg begynte ganske tidlig å leke med ideer og ting, og allerede fra tidlig på sommeren 2007 og utover har jeg jobbet, underbevisst og bevisst, men vi begynte ikke å spille inn ting før i 2008.
Nikolaisen forteller om to år med knallhard og intens jobbing i mange forskjellige studioer, i tett samarbeid med Christian Engfelt, bassist i det nå sovende Cato Salsa Experience. De to samlet sitt eget utstyr og lånte en del andre ting som totoms båndmaskiner, masse preamper og gamle mikker.
– Så fant vi en fantastisk hule her i Oslo, en svær bunker som har blitt brukt en del til lagerplass og øvingslokale – jeg tror ikke det har blitt gjort high end-innspillinger der før. Og der brukte vi tre dager bare på å sette opp alt utstyret før vi gjorde alle grunninnspillingene.
Deretter fortsatte teamet med videre innspilling og overdubbinger der det måtte passe seg, bl.a. i det kjente London-studioet Strongroom, hos en kompis og hans studio i New Jersey, i Stockholm, i CSX og diverse andre studioer og kjellere rundt omkring.
Galskapsprosjektet
Helt siden den første plata har vår mann vært svært opptatt av hvordan utstyret og studioene han bruker er med på å prege lyden. Han kaller denne plata et “galskapsprosjekt” hvor han har eksperimentert mer enn noensinne før.
– Jeg ville raffinere det og ta det så langt ut som mulig både i struktur og produksjonsteknikker, det er litt derfor vi har reist rundt overalt for å følge ideene, og vi bruker studioene på en måte som instrumenter i seg selv. Vi har også brukt akustikken fra bunkeren vi spilte inn som en del av grunnlyden, og eksperimentert med veldig mange gamle og rare båndmikrofoner fra f.eks. RCA og Beyer. De gir en veldig særegen tekstur sammenlignet med “vanlige” mikker.
Står han ikke i fare for å bli fullstendig snøblind når han jobber så mye og konsentrert med detaljer?
– Selvfølgelig. Så når det blir litt skoddete i hodet må man enten gi det til noen andre som kan kikke på det, eller bare legge det vekk litt. Men jeg vet også at det er for lett å bare gi opp noe eller eventuelt fullføre det så man er passelig fornøyd. Så da er det viktig å ta det frem igjen og virkelig kjempe seg til å få ideen ferdigstilt med så lite kompromiss som mulig. Og det er grunnen til at det har tatt tid med denne plata, jeg ville ikke stoppe halvveis. Når noe først har blitt unnfanget var det en kreativ grunn til det, da skal man også fullføre det og få det ut. Jeg er ikke sånn at jeg skriver 25 låter og kanskje ti får se dagens lys. Sånn holder ikke jeg på.
Platen er med sine 38 minutter relativt kort for 2010, men Nikolaisen sier den er for intens til å kunne gå lenger.
– Vi hadde faktisk 11 låter, men måtte kutte tre av dem fordi de er såpass krevende at det ville blitt for mye på plata. Jeg vil si den er ekstremt intens, man må høre på den i hodetelefoner fordi det er så utrolig mye som foregår. Alt er destillert til sitt ytterste.
Med så mye arbeid lagt ned i produksjonen er det kanskje idiotisk å spørre om det i det hele tatt er mulig å gjenskape lydbildet live?
– Det er ikke et dumt spørsmål, men for meg er live og studio to helt forskjellige ting. Språkbruken, uttrykket, det er én ting live og noe helt annet på plate. Jeg ser det overhodet ikke som en forpliktelse å være tro mot noe jeg gjorde i studio, live er heller en stor frihet til å kunne fortelle en helt ny historie. Og det er forskjellig basert på hvem som er med og spiller, det er ikke alltid folka live har vært engasjert i selve innspillingen.
Med i prosessen har også René Tinner vært, den sveitsiske studiolegenden som drev studioet til Can og har jobbet med bl.a. Lou Reed, Holger Czukay, David Sylvian og vært “læregutten” til en av de viktigste tyske produsentene gjennom tidene, Conny Plank.
– René bygde bl.a. kabinetter for Can da de reiste rundt med Amon Düül, Kevin Ayers og Nico og alle de der. Så han bodde hjemme hos meg, det var knallgøy. Vi gjorde noen syke eksperimenter underveis og det er enormt mye lydnerding på denne plata. Og han hadde noen utrolige historier om hvordan han og Conny eksperimenterte med lyd, bl.a. med noen ville kunsthode-opptak midt på natta i Köln.
Tinner fortalte forøvrig også Nikolaisen om da et irsk band ville spille inn plate med Plank, men tyskeren likte ikke vokalisten fordi han oppførte seg så arrogant. Så han avslo tilbudet og sa rett ut “I can not work with this singer.” Sangeren var Bono, og bandet var selvsagt U2.
En sann kobler
I boken “The Tipping Point” beskriver Malcolm Gladwell en viss type personligheter, såkalte “connectors”. Disse er ekstremt sosiale mennesker som er genuint glade i og interesserte i mange flere mennesker enn gjennomsnittsbefolkningen, og følgelig har et mye større kontaktnett og vennekrets. Det er lett å anta at Nikolaisen er en slik en – han beskriver alle han snakker om i ekstremt positive vendinger, kjenner folk over hele verden og har involvert mer enn 30 mennesker i innspillingen av den nye plata. Kanskje det har noe å gjøre med at han vokste opp med seks søsken og ble “tvangssosialisert”?
Nikolaisen selv karakteriserer platen som et resultat av veldig mange vennskap og historier som sammenveves, med nære og personlige bånd til nesten alle som bidrar. Kan han si noe om amerikaneren Sufjan Stevens spesielt, siden han er et så stort navn?
– Han spilte også på forrige plata, og vi har jo kjent hverandre i 10 år og bor hos hverandre når vi er på besøk. På hans første konserter utenfor USA klimpret jeg på gitar sammen med ham, og han spilte faktisk på Mono for mange herrens år siden for 30 personer, før noen visste hvem han var.
Jeg ber Nikolaisen si litt om Kåre João, som har vært borte fra rampelyset en god stund. De to møttes på minnekonserten i 2007 for lydteknikeren og altmuligmannen Marius Bodin Larsen, som døde året før.
– Kåre er en av de sentrale personene i psykedeliagenerasjonen rett før meg, og en av de jeg har hatt veldig mye respekt for. Og jeg var alltid nysgjerrig på hva han gjorde etter Kåre & The Cavemen. Og den kvelden manglet Serena en perkusjonist og skulle gjøre et skikkelig utsvevende nummer, så vi bare spurte Kåre om han hadde lyst til å gjøre det. Og det ble en skikkelig bra greie. Begge to hadde vært veldig nær venn med Marius og jobbet masse med ham, i tillegg til at begge hadde snakket om hverandre til Marius, som altså ble bindeleddet mellom oss. Så etter den kvelden har vi vært venner og har hatt veldig god kontakt, og han har spilt en god del med oss, både på plate og live.
– Jobber han fortsatt med egen musikk?
– Han driver med ting, og man skal ikke se bort fra at det kan komme en plate fra ham. Men jeg aner ikke under hvilket navn.
Live i USA
Som et av 16 norske band opptrådte Nikolaisen og hans tropper på SXSW i Austin i år, og var veldig fornøyd med opplevelsen, faktisk enda mer enn da de spilte der i 2006. Men turnelivet i USA er ikke alltid hippe festivaler og utsolgte konserter i storbyene, det innebærer også spillejobber på små steder hvor ikke så mange vet om nordmenn som spiller psykedelisk rock – og kanskje billettsalget ikke er det beste. Men Nikolaisen er positiv og ser på konserter for et lite publikum som en mulighet til å lære.
– Vi begynner jo litt på scratch igjen nå, så jeg skjønner at ikke alle har hørt om oss. Men vi har fått hele tiden fått utrolig bra tilbakemeldinger, visse steder har folk fortalt oss at det var den beste konserten de noensinne har sett, og sånne ting er selvsagt veldig inspirerende for oss. Selv om amerikanere jo overdriver litt, hehe. Vi har forøvrig tatt opp hele turneen, og noen steder filmet, så kanskje vi får gitt ut noe av det etter hvert.
– Har du alltid tenkt på utlandet som hovedarena?
– I Norge kan vi spille kanskje fem-seks klubbkonserter og noen festivaler i løpet av året, så det er ikke så lett å gjøre lange turneer i vårt eget nabolag, det er sant. Nesten fra da jeg begynte å lage musikk har jeg tenkt at verden er større enn min egen bakgård. Og så fort jeg kunne reise på egen hånd dro jeg ut av Norge og oppsøkte andre steder og mennesker som kunne gi meg inspirasjon, nye impulser og tanker. Så det har vært en naturlig del av mitt univers helt siden jeg begynte. Men musikken min er samtidig sin egen pådriver, jeg er ikke så veldig motivert av å treffe et spesielt marked eller at folk i utlandet skal like eller høre det.
Ingen støtte, intet utland
Det er forøvrig alltid mye snakk om støtteordningene til norsk musikkliv, og Serena Maneesh har også vært mottaker i løpet av karrieren. Penger som har kommet veldig godt med, sier Nikolaisen.
– Det er jo mange forskjellige måter å se på det med støtte. Jeg kan bare snakke for meg selv, og si at en veldig krevende produksjon som vår er en tung prosess med masse hardt arbeid, og støtten har gjort at vi ikke har måttet kompromittere på noe av vår sound eller idé. Det som var hele opprinnelsen til at vi begynte å få oppmerksomhet i utlandet var jo først og fremst at vi har fått utforske vår egen sound og utprege det. Så at vi har fått støtte fra forskjellige kulturordninger har vært alfa og omega for oss. Og jeg har ikke noe problem med å motta den støtten så lenge det ikke blir lagt noen føringer med den.
– Tror du norsk musikk blir lagt mer merke til i utlandet nå for tiden?
– Jeg har sett at de norske tingene som får oppmerksomhet er nettopp de folka som tør å utstake sin egen kurs og følge sin egen historie. Og de fleste som prøver å etterape et sound eller tilpasse seg et marked… det er veldig sjelden at sånne ting fungerer som en forretningsmodell.
Med nytt management på gang både i New York og London ser den internasjonale fremtiden nokså lys ut, og når jeg spør om fremtidige inntekstkilder ser Nikolaisen for seg en kombinasjon av billettinntekter fra konserter, tilleggsprodukter (merch) og lisensiering av musikk til arenaer som film, TV, reklame og web. Og utover året tar bandet sikte på å komme med en serie med tolvtommers vinylsingler, selv om det er for tidlig å si hva eller når.
———————————————————————–
Albumdiskografi
“SM2 – Abyss In B Minor”
4AD, 2010
“Serena Maneesh”
Honeymilk, 2005
Bandets hjemmeside.
Turboneger/Turbonegro
Det var nære på. Punkrock-bandet vi kjenner som Turboneger og utlandet som Turbonegro, kunne rett og slett ha valgt bandnavnet Nazipenis, og da kan det godt hende vi aldri hadde fått høre om dem. Men TRBNGR ble til Stierkampf ble til Turboneger/Turbonegro, og nylig slapp seksmannsbandet plata «Party animals». I skrivende stund er de på verdensturné som varer ut året, og vi snakket med gitarist Knut Schreiner, en mann med mye på hjertet.
Under Tysklands-delen av Turbo-turnéen fikk vi tak i Schreiner, også kjent som hovedmannen bak bandet Euroboys (ex-Kåre & the Cavemen). 30-åringen er en halvstudert røver og en svært artikulert herremann, og er antageligvis en av de enkleste å intervjue i norsk musikkbransje – han har meninger om det meste, og er overhodet ikke redd for å være dønn ærlig eller kontroversiell.
[…]Gjelder den grunntanken om lyden av rock også når det gjelder Euroboys, at du bruker den comboen live og i studio?
– Nei, Euroboys er et helt annet uttrykk som har mye mer røtter i vestkyst og San Francisco-psykedelia som f.eks Grateful Dead. Der spiller vi med Fender-forsterkere, for å få en renere og mer atmosfærisk tone.
«Party animals» er Turbonegers syvende album (avhengig av hvordan man teller), og som på den forrige skiva spilte de inn i Crystal Canyon, Schreiners studio på Grünerløkka i Oslo. For første gang har bandet benyttet seg av en produsent, og fra California kom Steve McDonald på besøk. Han er kjent for å ha jobbet med både Redd Kross, The White Stripes og Beck, og tilbragte kalde vintermåneder før jul i Oslo for å feste Turbo på bånd. Med Turboneger var ikke McDonald bare produsent, men var også med på å mikse og mastre platen.
– Du er jo ganske habil produsent selv, hvordan var det å jobbe med en annen i samme rollen?
– Det var bra først og fremst fordi vi hadde veldig bra kjemi, og det var fint å få inn litt friskt blod til innspillinga. Også var det litt stas fordi det ble annerledes enn da vi spilte inn den forrige skiva. Steve er jo fra California og har selv spilt i punkband og var en del av den punkscenen som vi er veldig inspirert av. Men han er også glad i powerpop og tidlig heavy metal som f.eks. Motley Crue og Van Halen, så han var et veldig bra sosiokulturelt speilbilde for alle idéene våre. Han ble liksom et slags kulhetsfilter, og det var fint å teste ut alle idéene våre på ham, siden han ga bra respons. Og resultatet ble nok en veldig internasjonal plate, rett og slett.
– Hvor mange låter spilte dere inn?
– Vi begynte med litt over tjue låter, spilte inn 15, men endte opp med 11 på plata.
– Og dere mikset alt i California?
– Ja, det var liksom en liten gulrot etter den norske vinteren, at vi skulle dra dit og mikse. Han som gjorde miksen er en up-and-coming fyr som er veldig flink til å få det til lyde som en million dollar.
SELVGJORT ER VELGJORT
Med Crystal Canyon har Schreiner, sammen med tekniker Marius Bodin Larsen og Anders Møller fra Euroboys, bygget seg en liten oase hvor de kan bruke så lang tid de vil på platene sine. Og Schreiner mener det er helt nødvendig.
– Vi bruker det først og fremst til å lage egne plater, det var det som var idéen med det. Ikke å drive butikk, men å ha et sted hvor vi kunne lage og produsere vår egen musikk.
– Det var annerledes da du holdt på med Kåre & the Cavemen på midten av 90-tallet.
– Ja, da var det definitivt en generasjonskløft mellom studioene og teknikerne der, og de nye banda. Det fungerte ikke helt, det var mye besserwisser-mentalitet blant teknikerne. Og resultatet ble ofte veldig dårlig, fordi det var dyrt og man måtte lage platene på veldig kort tid. Så vår idé var at ved å kjøpe vårt eget opptaksutstyr og heller spille inn under litt primitive omstendigheter og bruke lang tid, så kunne vi få et bedre resultat enn å bruke enn helg i et dyrt proft studio.”
Knut Schreiner intervjuet av Per Christian Frankplads for Musikkpraxis, 2005
«Grattis med ti års-dagen! For å kikke litt bakover; hvordan ble Crystal Canyon til?
[…]– Etter det litt vanskelige albumet «Getting Out of Nowhere», som ble spilt inn i et sommerhus i strandkanten på Sætre i Hurum med et Kåre & The Cavemen i full oppløsning og i et generelt mørke, trengte vi litt lys og varme. Knut dro på kjærlighetsferie til Mexico og fikk inspirasjon nok til ei hel skive, mens lydtekniker Marius Bodin Larsen og jeg trengte noe å gjøre – et sted å væra om du vil. Vi kom opp med ideèn om et produksjonsteam. Knut og jeg fikser musikken/banda, Marius mixer. Fett? Så var det spenna? Hvor tar vi de fra? Euroboys fikk en ny deal med Virgin, enn av de siste sånne med litt kroner i. Men vi trengte en til, en med litt orden og rede i økonomien, så Ingar Hunskaar solgte et jorde på Vestlandet et sted og hoppa på. Så fant vi en perle av et sted i Gøteborggata på Rodeløkka, som broren til Marius hadde tenkt seg som atelièr. Det var det alt for stort til, så vi pressa oss inn og tok over avtalen. Da var det duket for innspillingen av en knall skive – «Soft Focus» var i gang. Amulet sto og ventet sammen med Turbo for innspillingstid. Og siden har det gått slag i slag.»
Anders Møller intervjuet av Ando Woltmann i anledning studioets tiårsjubileum, SMUG 8. desember 2011.
Les hele intervjuet her
Intervju | Crystal Canyon Studio
av Ando Woltmann torsdag 8. desember 2011
Akk. Lydstudioet – en gang et myteomspunnet tempel for alle med artistdrømmer. Alle som har brukt litt mer enn fornuftig tid sammen med platecovrene til de største artistene har sikkert bitt seg merke i navn som Abbey Road, Gold Star, Sunset Sound, Muscle Shoals, Stax, Sun, Trident, Olympic, Ocean Way, Pacific Sound osv osv. Med dagens teknologi (faen, nå høres vi gamle ut!) blir mer og mer musikk produsert hjemme på promperommet, men også her til lands finnes det fortsatt brukbare, oppegående studioer.
Et av de aller beste heter Crystal Canyon, ligger på Rodeløkka i Oslo og drives til daglig av produsent, teknikker og perkusjonsmonster Anders Møller, kjent fra grupper som Euroboys/Kåre & The Cavemen, Paperboys, Kitchie Kitchie Ki Me O, Gluecifer, My Midnight Creeps… (sorry, denne lista tar ikke slutt..). I dag feires ti års jubileumet til studioet med en kjempefest i Kanonhallen på Hasle, der et gjenforent Kåre & The Cavemen topper plakaten, sammmen med Ulver, KKKMO, Paperboys +++. Bare å møte opp!
Vi tok en liten prat med Anders for å høre litt om hva det vil si å drive et lydstudio, og litt om historien til studioet mange av landets framste musikere nærmest bruker som dagligstue.
Grattis med ti års-dagen! For å kikke litt bakover; hvordan ble Crystal Canyon til?
– Etter det litt vanskelige albumet «Getting Out of Nowhere», som ble spilt inn i et sommerhus i strandkanten på Sætre i Hurum med et Kåre & The Cavemen i full oppløsning og i et generelt mørke, trengte vi litt lys og varme. Knut dro på kjærlighetsferie til Mexico og fikk inspirasjon nok til ei hel skive, mens lydteknikker Marius Bodin Larsen og jeg trengte noe å gjøre – et sted å væra om du vil. Vi kom opp med ideèn om et produksjonsteam. Knut og jeg fikser musikken/banda, Marius mixer. Fett? Så var det spenna? Hvor tar vi de fra? Euroboys fikk en ny deal med Virgin, enn av de siste sånne med litt kroner i. Men vi trengte en til, en med litt orden og rede i økonomien, så Ingar Hunskaar solgte et jorde på Vestlandet et sted og hoppa på. Så fant vi en perle av et sted i Gøteborggata på Rodeløkka, som broren til Marius hadde tenkt seg som atlièr. Det var det alt for stort til, så vi pressa oss inn og tok over avtalen. Da var det duket for innspillingen av en knall skive – «Soft Focus» var i gang. Amulet sto og ventet sammen med Turbo for innspillingstid. Og siden har det gått slag i slag.
Det hørtes jo lett ut! Var det virkelig så enkelt? Hvor lang tid tok det?
– Vi hadde en plan om at det skulle ta tre måneder med en snekker, oss som læregutter og Marius som lyddesigner. Pushwagner kom også innom… Det er ikke ferdig enda, og det blir det vel aldri. Det er alltid et eller annet som kan fikses. «Vi tar det i morra» har blitt sagt.
Hva er det man spesielt må tenke på når man bygger et lydstudio?
– Å ikke plage naboene med lyd. Det er vanskelig å jobbe hvis man konstant er i krig med nabolaget.
Hva er den viktigste egenskapen til et bra studio? Hva er gjør et studio så spesielt?
– For meg er det viktig at et studio har en atmosfære som er digg å være i, at men har lyst til å jobbe der i den tiden det tar å lage en plate. Så er det selvfølgelig viktig at det låter bra i rommene man spiller i, et godt utvalg av gode mikrofoner og preamps som lager deilig varm lyd.
Rams opp noen av artistene som har vært innom disse ti årene…
–Turbonegro, Euroboys, Thom Hell, 120 Days, Elvira Nicolaisen, Serena Maneesh, Ulver, Paperboys, Vinni, Madcon, Jaa9 og Onkel P, Amulet, Tell Us a Lie og mange, mange flere…
Er det noen av tingene som er spilt inn der som du er ekstra fornøyd med?
– Det er jo alltid fett å spille opp «Soft Focus» en god sommerdag med en duggfrisk i hånda og hyggelig besøk i sjappa. En annen skive jeg til stadighet drar opp og hører på når jeg føler at jeg ikke har mer å gi for dagen og sitter alene igjen etter alle er gått er Thom Hells «Every Little Piece». Veldig enkel produksjon med et tent liveband som passer soundet i Crystal Canyon, som igjen beskriver akkurat sånn det låter der. Med Thoms fantastiske vokal på toppen. Nydelig og en halv. Og så var det også utrolig kult å sjekke ut «technoverdenen» til 120 Days som jeg ikke var forberedt på. Synes det var et rått sound og en hel haug med rare ideèr om hvordan ting skulle gjøres i produksjonen. Synes resultatet er dritkul synth-rock.
Hvem er den største superstjernen som har vært innom?
– Alle jeg jobber med i Crystal Canyon blir behandlet som superstjerner av meg. Det er noe av det viktigste for å få max ut av en artist, å få han/hun til å føle seg komfortabel i arbeidssituasjonen og levere sitt beste pluss litt til. Turbonegro med Nick Olliveri fra Queens Of The Stoneage var en fin arbeidsdag, og så er det alltid fart og galskap med Madcon og Vinni på en snurr, Jason Timbuktu passer også godt inn i den gjengen der…
Hva skjer i Crystal Canyon akkurat nå?
– Akkurat nå sitter det vel en gjeng og pimper i studio etter en vellykket Paperboys-øving, det er første gang vi har spilt sammen på snart to år tror jeg. Jævlig moro var det. Nå er vi klare for å spille en fet konsert på Crystal Canyons 10 års jubileum i Kanonhallen på torsdag. Det er jo den som tar det meste av tia om dagen. Men gleder meg til å sette igang igjen med mixing på den nye Ulver-skiva, og gitarpålegg med Trond Mjøen etter helgen.
Hva er det rareste du har vært borte i under innspilling?
– Hmm… Torgny Amdam sine vaner for å levere Amulet-vokal er snodige. Fra rolig meditasjon over dampbad til «kåtsjokk» og full rasering av innspillingsrom på skateboard mens han synger topper de andre rare tingene jeg har fått med meg de ti siste åra.
Haha… Har du noen drømmer for de ti neste årene?
-Et studio med god atmosfære, med ryddig økonomi og bra musikere som gjør alt jeg ber de om.
Og hvem skulle du ønske deg aller mest til Canyon?
– Dennis Wilson.